Times they are a'changing.

Da vi var helt små var jeg og Danna helt uadskillige. Hvor enn hun var, der var jeg, og hvor enn jeg var, der var hun. Vi gikk i i barnehage sammen fra vi var rundt 2, og var sammen konstant til vi begynte på skolen. Vi delte på "kjæresten", jeg holdt henne med selskap når hun brakk armen, vi hadde våre egne små pysjamas party hvor vi skle på madrass i trappa, lagde hytte bak dataen til pappa, og fortalte hverandre små hemmeligheter. Alle barnehagetanter som jeg har møtt i etterkant, sa de kalte oss ikke Danna og Line hver for seg, det var Danna og Line, som HELE tiden var sammen. Vi startet på skolen, ting forandret seg, vi ble splittet, for første, og forsåvidt siste gang. 1,2 og 3 klasse var vi fra hverandre, og vi var faktisk ikke veldig mye med hverandre på fritiden heller. Vi fikk oss nye venner, nye venninner å ha pysjamasfester sammen med, alt ble nytt og fremmed fra det vi før var vant med. Vi ble senere satt sammen igjen, noe som var bra for oss, til tider. Vi hadde perioder hvor barnehagetiden tok overhånd, du og jeg, jeg og du, HELE tiden. Mens det var tider hvor det fremmede kom til. Vi har alltid vært "close" uansett om vi ikke har vært så mye sammen, så har vi alltid stilt opp. Hun var der for meg da mamma og pappa flytta fra hverandre, da bestefar døde, det var hun som var den første av venninne mine som sa "jeg er glad i deg" til meg, hun var den som sa jeg godt kunne bo hos henne hvis det ble litt for mye for meg iblant. Hun var den jeg jeg skulle være BF med, sånn uadskillelig BF med, for alltid.

De to første årene på ungdomsskolen var helt topp, vi var så mye sammen, vi snakket, vi lo, vi hadde det bra. Men ting forandret seg også nå, og det siste året har igjen det fremmede tatt over, men som en forandring, klarer vi begge å se det, vi klarer begge å innse at vi har sklidd kraftig fra hverandre, men hvorfor vi ikke klarer å ordne helt opp, bli helt som før, det vet jeg ikke. Det tror jeg egentlig ikke noen av oss gjør. Selv dette - dette skumle faktum at vi faktisk ikke er like uadskillelige bestevenner som det vi en gang var så vet vi begge , at vi er og alltid har vært klar over er at vi er her, vi er her for hverandre. Når hun trenger meg er jeg her, og når jeg trenger henne, så er hun der, uansett.